autumn door

i fell into autumn
i was on fire
i made a fortune

Please remember Victor Jara

in the Santiago Stadium
es verdad




"Love of my home, my wife and my children.
Love for the Earth that helps me live.
Love for education and of work.
Love of others who work for the common good.
Love of justice as the instrument that provides equilibrium for human dignity.
Love of peace in order to enjoy one's life.
Love of freedom, but not the freedom acquired at the expense of others’ freedom, but rather the freedom of all.
Love of freedom to live and exist, for the existence of my children, in my home, in my town, my city, among neighbouring people.
Love for freedom in the environment in which we are required to forge our destiny.
Love of freedom without yokes: nor ours nor foreign." Victor Jara.




"The cultural invasion is like a leafy tree which prevents us from seeing our own sun, sky and stars. Therefore in order to be able to see the sky above our heads, our task is to cut this tree off at the roots. US imperialism understands very well the magic of communication through music and persists in filling our young people with all sorts of commercial tripe. With professional expertise they have taken certain measures: first, the commercialization of the so-called ‘protest music’; second, the creation of ‘idols’ of protest music who obey the same rules and suffer from the same constraints as the other idols of the consumer music industry – they last a little while and then disappear. Meanwhile they are useful in neutralizing the innate spirit of rebellion of young people. The term ‘protest song’ is no longer valid because it is ambiguous and has been misused. I prefer the term ‘revolutionary song’." Victor Jara.

Inne i metalldingser ute blant folk

Alt under meg er kobberfarget. Det blinker i elektriske lys og refleksjoner. Kroppen jeg sitter i er tung og har vinger. Den senker seg rolig. Det er Starwars. Millioner av kjøretøy i metall beveger seg i den store maskinen vi dykker ned i. Sender ut stråler av lys foran seg. Strømmer i rette linjer på kryss og tvers. Utenfor metallteppet er havet sort. Lysene i universet forsvinner. Vi blir del av en langsom kontroll. Treffer bakken med et dunk og alt våkner.

Jeg løfter eiendelene mine ned fra et rullende bånd. Øynene scannes og mønsteret på fingetuppene mine fotograferes og registreres. Jeg parerer en rekke rutinespørsmål

og slippes fri.

Jeg står utenfor en stor bygning. En metalldings ruller opp foran meg og senker seg ned. Jeg stiger inn. Vi ruller avgårde i en stor bue. Sjåføren heter Pete og stopper to ganger. Flere vesener stiger inn. Vi suser avgårde. De andre heter Bill og Bob. De forteller hverandre og Pete hvor de har vært. De har buldrende stemmer.
Jeg holder kjeft.

Vi kjører opp foran et lysende skilt i oransje, blått og hvitt. Senkes ned til bakkenivå. Stiger av. Pete løfter ut eiendelene. Jeg har to krøllete lapper av papir i lommen. Jeg legger dem i hånden til hans. Min hånd er hvit. Petes hånd er brun. Mellom hendene er det varmt. Pupillene våre er svarte kanaler som treffer hverandre på en linje. Det varer 1,3 sekunder.

Han hadde blå jakke og stor munn. Han dreide hjulene og forsvant.

Jeg har med meg en firkantet plastbit med tall og bilde på. Legger den på disken foran en dame. Hun er rask. Fører plastbiten gjennom et apparat. Snakker fort. Jeg svarer like raskt. Hun ber meg tegne navnet mitt. Rekker meg et redskap og et dokument Jeg lager en kvikk krusedull i blått. Hun gir meg en dings av plast som det henger to nøkler på.
B15 sier hun. Et glimt av dagligdags lettelse. Vi tar farvel.

Jeg går til B og finner 15. B15 er stor og sølvfarget. Den store stolen jeg skal sitte i er og myk og delikat. Jeg justerer den til den passer kroppen min perfekt. Vrir nøklene rundt. Trykker på knapper. Lys tennes og grønne tall og bokstaver kommer til syne. Jeg spenner meg fast.

Et rødt lys blinker og jeg senker en spake. Ruller mot kontrollposten. En mann sjekker papirene. Han har for små klær. Magen buler ut. Han sier take care. Jeg forstår språket hans.

Thank you sier jeg og ruller ut en port.

Nå er jeg ett av lysene på bakken. Jeg kaster stråler foran meg og suser avgårde blant andre metalldingser. Vi kjører ved siden av hverandre, foran hverandre og bak hverandre. Noen suser forbi. Store blå metallplater med hvite tegn og bokstaver henger over oss. Jeg følger tegnene mot 405. Styrer til siden og ut i en bue og kommer ut på oppløpssiden av en større bane. Under høyre fot har jeg en pedal. Jeg skyver den lenger inn. Skyter avgårde. Glir fremover blant hundrevis av lavtflyvende raketter. Lys skifter farger. Vi stopper. En strøm av andre kjøretøy krysser foran oss. Det blir vår tur igjen. Vi flommer frem.

Jeg søker tallene 101 og bokstavene N o r t h P a s a d e n a.

101 er en enda større bane. Mørkere. Åpnere. Jeg bemektiges. Hooker opp med min uovervinnelighet. Forskjellige lydbølger styrker følelsen av frihet som stråler ut fra en tett kjerne og gjennomborer hudoverflaten med tusener av nåler tynnere en lyd og jeg grøsser . Jeg er et levende vesen. Jeg er myk og fylt av vann. Lydbølgene strømmer rundt i metallrommet fra fire hjørner og jeg sender bølger som ligner dem fra et sted i halsen og ut gjennom munnen. Aaaaaaaaaaaaaaaaaa. Hey heeee yyyy. Oooooooooooooo. Bing! Jeg er i Lady Gaga land.

Fallet mot Carillo kommer plutselig. Kjøretøyene velter over kanten. Bisonflokker over stup.

Jeg slipper pedalen. Ruller fritt og aksellererer. Ser utover store områder glitrende av lys. Fartøyene foran meg sender røde signaler. Jeg beveger foten over til en stor pedal. Senker farten før banen krummer. Jeg runder og flyter ut i lysteppet ved foten av åsen. Videre nord.

Tyngden fra det tunge store presser seg mot meg fra venstre. En enorm skinnende flate over enigmatiske dyp. Blått. Surf. Manet. Synke. Hav. Stille. Den store lokkekysten.
Jeg borer meg gjennom mørket. Portene i hjernen åpner seg.

Hvilken bevissthet kommer meteorer fra?

En by sover. Lysene skifter farger. Ensomme stopp ved hvert kryss. Jeg teller. Åtte opp. Tre til venstre. Fire tilbake. Tomme kjøretøy etterlatt i rekker langs gaten. Jeg stopper ved en murkant. Rygger meg tett inntil en annen sølvgrå dings. Lystrer signalene fra kjøretøyet før jeg forlater det. Dra opp en spake. Dreie en bryter. Stige ut. Trykke to ganger på plasttingen jeg holder i hånden. En kort lyd som et knepp fra en trompet slukes av mørket.

En bygning sover. Jeg går gjennom en åpning og inn i et atrium. Hører små stener under føttene. Går forbi et tre. Tomme benker.

3A er en lukket dør. Et papirstykke er festet på den. Navnet mitt er tegnet med håndskrevne bokstaver. Jeg løsner papiret og bretter det ut. En melding er skrevet på mitt eget språk. Jeg bøyer meg ned og ruller til side en matte av flettet siv. Finner en nøkkel Jeg løfter den opp. Den passer nøyaktig i det lille hullet i døren. Jeg dreier den mot venstre. Døren åpner seg.

Rommene sover. Jeg setter fottøyet fra meg i det første rommet. Går på et underlag av tre til et lite rom hvor jeg finner vann. Jeg skyller ansiktet og rengjør hendene. Etterpå renser jeg munnen for smakene som har samlet seg der med en hvit krem og en børste. Jeg går til et av de innerste rommene. En seng er redd opp. Den er stor og fast. Jeg legger meg ned under et mykt dekke av fuglefjær. Det er helt mørkt. Et kjøretøy glir forbi utenfor. Det blir stille. Når øynene lukkes tror kroppen den fortsatt er i bevegelse. Jeg gynges over i en tredje bevissthet.

i den krystallinske luften

Jeg leste Molinus Trøfke
dro fingrene gjennom håret under snøfnugg
undret meg over de små
parentesene på side 17
det tynne islaget som var sort
under puddersnøen på fortauet

langs den botaniske hagen
hang jeg avsnitt opp
mot forskjellige bakgrunner:
det snøtunge Katsuratreet,
ansiktet mitt

Ved museplassen kjente jeg noe i luften
som fikk meg til å romantisere Henry M. igjen
kosmos fløy hurtig frem og tilbake i brystet
og laget små dunk mot huden fra innsiden

Jeg kom på en helt spesiell grønnfarge
og alle de åpne vinduene mot Middelhavet
det snødde ned i nakken under frakkekragen
jeg gikk med hodet bøyd over boken
hvor Molinus lekte seg i det skiftende lyset

Hulenatt

Fikk Screamin Jay på besøk. Vi har sittet oppe hele natten.






om morgenen skrev jeg to dikt:

Lykkesug

Myk som en anemone på sjøbunn
Rosa og rød som en kyssemunn
flimrer jeg forsiktig i klart vann
Nakent og febrilsk suger jeg lykke
og lar den sive ut igjen i strømmen
her jeg sitter i tidevannet
og utligner trykket uten anstrengelse


Film

alle har sorte øyne
jeg blar frenetisk i ordboken
feverish tenker jeg
vill blankhet
brønner jeg tror jeg kjenner fra innsiden
Ifølge encyklopedien eksisterer ikke delirisk
det er altså snabelsnus på gang
jeg inntar goddess pose
regnet har landet
bølgene sover ved orkanforsterkningene
solen står stille
vi ruller mot den

Hule ved sjøen

jeg har sett en hule like utenfor orkanforsterkningene
er hjemom for å pakke noen saker

jeg skal flytte

utenfor hulen er det en liten strand
utenfor stranden, en klippe med rester av en trapp

den ligner en øy

det er aldri noen der

i dag er sjøen rolig og helt turkis
overflaten glitrer og bølgene er late
stranden utenfor hulen er tørr

jeg skal ligge og lese der
inne i hulen skal jeg skramle rundt med mine få eiendeler
noen kasserollergreier og kanskje et bål

sitte på en madrass
lytte til vinden
stirre ut åpningen

om natten skal jeg høre på krabbene som kravler opp av sanden
og se på strimen av månelys som faller inn huleåpningen
måneskygger skal danse på veggene

jeg skal fortelle alle hvor jeg er
slik at de kan stikke innom for en prat
når de vil

blåser det opp skal jeg rulle alt sammen til en bylt
og klatre opp på promenaden
kanskje gå hjem en tur og kose meg med teppe på
se noen repriser på tv
kanskje sjekke hva Obama driver med
ta en dusj, men komme meg tilbake til hulen så fort som mulig.

Dyrenes Che

Det er helt stille på operasjonsrommet. Hunden Canelo og kattene som nettopp var opptatt med rent lurveleven, ble helt rolige da operasjonen startet. Kattene satte seg oppe på et kattebur og virket konsentrerte og forståelsesfulle. Canelo la seg under bordet og ble stille.

Dr. Delfino Guevara har munnbind på seg. Han løfter ut en pose fra magen til en oppskjært katt. Et foster. Cirka 4 uker gammelt, sier han og ser på meg over munnbindet. Jeg nikker. Dette må gjøres. Det er nok gatekatter på øyen og de har det ikke godt. Menneskene her liker ikke katter. De tror de står i ledtog med djevelen. Spesielt de svarte. Folk er veldig katolske, sier Delfino alvorlig. Han løfter ut de tre andre ungene som ikke skal bli født. Ingenting rører seg i de små posene med tynne blodårer. Kattemoren ligger utstrakt på ryggen med alle fire poter fastbundet. Det er fredelig. Greit. Alternativet er så mye verre. Jeg tenker over om det kanskje hadde vært riktigere å ikke blande seg inn i kattenes business i det hele tatt. La dem yngle i vei. Til slutt ville vel naturen løst saken og kattenes formeringssyklus tilpasset seg. Et scenario utvikler seg i tankene, og jeg ser at det ikke vil gå. Det har allerede floket seg til. Vi må ordne opp.

Moralsk støtte?

Delfino forteller om sitt kastreringsprogram. At han opererer gratis dersom folk ikke har penger. At det to ganger i året kommer veterinærer fra Canada, Europa og USA og kastrerer katter og hunder, hver dag i en hel uke. Andre frivillige kommer også til klinikken og hjelper til før og etter operasjonene. Trøster klynkende hundevalper inntullet i små tepper og koser med dem til alt er blitt bra igjen.

Nå sys kattemagen igjen. Først på innsiden, så på utsiden. She can wear a bicini now. Han spøker og tuller. Assistenten Lorena er med på tøyset. Det er viktig, sier Delfino, å arbeide med alegria. Humør og glede.

Det myldrer av katter og hunder på dyreklinikken. Hjemløse får bli her så lenge de vil. Av og til kommer det mennesker innom for å adoptere. Hunder flys ut av landet til LA, Amsterdam eller kanskje Montreal. Men de fleste forblir karibiske gekkojegere i fare for å lide en brå død. Ikke fordi gekkoer er farlige å spise, de er små delikatesser, men det finnes andre trusler. En bil som speeder opp farten når en katt er på vei over gaten. Giftpatruljen som kaster ut saftige kjøttstykker. Bilen som fanger hunder og katter, kjører dem et sted, lenker dem sammen og dreper dem med elektrisk sjokk. Det skjer. To ganger i året.

La alegria er viktig, og snille dyrleger.

Redd

Her er alt farger. Alt lyd. Jeg flyr av glede. Stuper ned i blå og røde solnedganger. Kjenner at jorden ruller rundt og rundt. Kysser på begge kinnene. Ler og danser på en tynn og vakker hinne. I flip a coin. Brutaliteten er rett bak.

Lorena skal trylle